Jeg har påstått overfor venner, kolleger og ledere at jeg tror skolen er skadelig for barn. Og jeg mener det virkelig. Kanskje er det noen barn som tar mindre skade av den enn andre, men jeg tror virkelig at skole er usunt for alle. Om du synes det høres latterlig eller for drastisk ut, så la meg prøve å forklare hva jeg mener.
– Er sjokolade skadelig? Er mat skadelig? Jeg spør for å illustrere hva jeg tenker. Det meste blir nemlig skadelig, når det blir for ensformig. Og enda verre blir det hvis vi glemmer å få i oss alt det andre vi trenger.
Skolen underviser i en bitteliten brøkdel av det vi trenger eller kan komme til å trenge i livet. Samtidig underviser den i masse som vi aldri kommer til å få nytte av. Den kartlegger det den selv underviser i, og etter hvert stempler den det du kan om det den har prøvd å dytte inn i deg med karakterer. På veien mot karakterene får du beskjed om du er innenfor en «normal» eller ikke. Har du ikke lært å lese, eller kan klokka i fjerde klasse uler sirenene mens varsellampene blinker. Du blir betegnet som svak og at du henger etter. Om du er en god venn, omsorgsfull, praktisk anlagt, kreativ, nysgjerrig og ivrig kartlegges ikke. Det måles ikke, og det teller ikke for skolen. Skolen sier riktignok at dette er viktige egenskaper, men tydeligvis ikke viktige nok. I hvert fall ikke nok til å få plass på karakterarket eller vitnemålet som det også kalles. Hyklersk, kalles slikt.
Skolen er veldig opptatt av hva den skal dytte inn i barn, og i svært liten grad opptatt av hva barna har i seg. Vi legger planer basert på hva utdannede voksne mener og vil at barn skal lære, og vi gjennomfører det. Vi ber barna og ungdommen legge alt av andre interesser og gleder til side flere timer, hver skoledag i 10-13 år, for å lære om religiøse ritualer, grammatikk, brøk, nordisk historie, sopp, komponister og masse annet som de fleste barn verken er interesserte i eller forstår hvorfor de må lære. Skolen lærer altså barn at læring ikke handler om det du er nysgjerrig på eller opptatt av, men hva voksne politikere, lærere og foreldre mener og vet at er best for deg å lære. At så mange voksne i et så stort system som skolen ikke ser at dette er et alvorlig problem, og ønsker å forandre det, er helt forferdelig. Den største, fremste og viktigste læringsinstitusjonen i Norge og verden, lærer barn at læring er en plikt og noe kjedelig og for det meste unyttig. Går det virkelig an?
Jeg mener ikke å si at religiøse ritualer, grammatikk, brøk, nordisk historie, sopp, komponister og masse annet som de fleste barn ikke er interesserte i, ikke er viktige og nyttige temaer. Jeg mener bare at skolen bør prioritere andre ting mye høyere. Som å la barn være nysgjerrige på noe de faktisk er nysgjerrige på. Som å la barn få vise hvem de er og hva de kan også utenom våre planer og mål, og å la det telle når vi kartlegger dem. Vi skal ruste dem for livet, hele livet, og da teller alt.
Det vi holder på med i dag er å ruste barn til videre skolegang. Vi driver med dette i 10-13 av de viktigste årene i deres liv. Vi bruker store deler av den verdifulle tiden deres på det. Og vi gjør det innenfor snevre temaer. Og til alt overmål oppleves mange av temaene kjedelige, unyttige og meningsløse for dem som lærer. Det er utrolig mye vi kunne røsket ut av skolens planer uten at det ville blitt en trussel for å ikke kunne klare seg i livet. Og det er utrolig mye vi kunne tatt inn som gir mening og inspirerer. Vi må begynne å stille oss spørsmål om hva barn trenger her og nå, hva de lar seg inspirere av, hva de er nysgjerrige på og så kan vi planlegge og gjennomføre undervisning. Det aller viktigste virkemidlet for å få dette til, er å involvere barna og ungdommen. De vet hva de har i seg. De vet hva de er nysgjerrige på. Vi må lytte til dem og se på det de viser oss. Det må legge grunnlaget for hvordan skolegangen deres skal være. Det står til og med klinkende klart i læreplan og opplæringslov, at barna skal lære ut i fra sine forutsetninger, ut i fra at de er forskjellige. Vi må lære dem at å lære og utvikle seg er noe helt fantastisk. At det er en god ting å bruke tid på å oppdage mer om det du er nysgjerrig på. At skolen omfavner dette og lar deg bruke tid på det. Vi må også lære dem at livet byr på ting som er svært lite lystbetont, men nødvendig å lære. Men det skal ikke være teoretiske temaer de aldri møter igjen. Husvask, venting, å følge trafikkregler, noen former for arbeid og masse annet kan være kjedelig og slitsomt. Men det er likevel veldig lett å forstå hvorfor det er lurt å lære.
Jeg er glad i mat, og noen retter elsker jeg. Derfor er jeg også glad i å spise. Men når mormor eller mamma forsøkte å tvinge meg til å spise, ble spising noe negativt. Heldigvis spiser jeg for det meste fordi jeg er sulten og har lyst på mat. Hvis noen til enhver tid skulle bestemt hva jeg skulle spise og når jeg skulle spise, er jeg sikker på at jeg ville tatt skade av det, og fått et negativt forhold til både mat og det å spise. På samme måte som at jeg tror tvangsspising er skadelig, så tror jeg at barn og unge som blir tvunget til læring tar skade av det. Spesielt når det skjer hver skoledag over en tidsperiode på 10-13 år. Jeg vil til og med gå så langt som å si at til og med de barna som godtar dette med høflighet, et smil og en innsats, også lærer at deres interesser og tanker er av liten betydning for skole og samfunn.
Jeg jobber i skolesystemet i skrivende stund. Det jeg skriver om er ikke noe jeg bare har resonnert meg fram til på fritiden. Det er basert på 20 års profesjonell erfaring og samtaler med mennesker som har eller har hatt tilknytning til skole. Min opplevelse er at skolen er et lukket system, som er lite opptatt av verden utenfor. Den er opptatt av hvordan vi driver skole, men bruker lite tid på hvorfor vi driver skole.
Refleksjoner 