Det er lett å se at mange barn er fulle av energi. De har en motor i seg, med voldsom kraft. Når de skal lære på skolen blir de som oftest bedt om å skru den av.
Er det virkelig slik at denne motoren, barnets drivkraft, er et hinder eller forstyrrende element, når elevene skal lære? Svaret er helt klart «ja» hvis forutsetningen for å lære er å sitte rolig ved en pult.
Jeg tror denne motoren er i oss, nettopp fordi vi trenger den for å utforske, oppdage og øve. Altså lære. En Ferrari får ikke gjort mye nytte for seg hvis den står parkert i en garasje hele tiden. De fleste Ferrari-eiere og andre bileiere vil nok påpeke at motoren er det som gjør bilen nyttig og verdt å ha. Spesielt når den går og bilen forflytter seg.
Jeg vet mange mener at det ikke er mulig å undervise, hvis alle elever skal ha motoren i gang. Men jeg tror ikke det er slik. Jeg tror læring kan foregå med energi og kraft. Det vil si, ikke hvis tradisjonell klasseromsundervisning er en forutsetning. Hvis målet er at en voksen skal ha mest mulig kontroll og oversikt til enhver tid, da er det lurt at alle barna slår av motoren og at Ferrarien parkeres i garasjen.
Kanskje får jeg kommentarer på dette innlegget med tiden. Da ønsker jeg meg at du deler tanker og erfaringer som viser muligheter rundt læring med drivkraft.
Ingen biler er lagd for å dyttes. Barn er heller ikke skapt for å dyttes gjennom læring. Som lærere bør vi sørge for at de holder motoren i gang, også blir jobben vår å holde litt i rattet, vise dem hvordan de skal styre, bremse, gi gass, ta med passasjerer og alt det andre som skal til for å komme seg til nye steder.
Som lærere bør vi se som en av våre viktigste oppgaver, å sørge for at barn har sin indre motor i gang når de lærer. Motoren drives av blant annet nysgjerrighet, mening, inspirasjon, interesse, eierskap og mestring. I tillegg inspireres mange av å samarbeide med andre. Når du planlegger din undervisning, så sørg for at det alltid er drivstoff til elevenes motor i opplegget ditt.
Refleksjoner 