Hva er skole?

Når man stiller et spørsmål ønsker man gjerne også svar. Og det kan bli regnet som mislykket om et spørsmål ikke besvares.

Jeg tror at noen av spørsmålene som ikke får svar, likevel er blant de beste, fordi de på et litt merkelig vis, gir mening, nettopp fordi de ikke leter etter svar. Eller kanskje er det å ikke svare på et spørsmål også et svar. Kanskje er det en anerkjennelse av at spørsmålet har fått deg til å tenke. Kanskje skjønner den som blir spurt at det er et spørsmål med like mange svar som det fins mennesker. Og at det å svare til andre egentlig er overflødig. Å få et spørsmål du ikke kan gi et fasitsvar på, er som en liten gave. Det kan gi deg mange timer med fantasi og refleksjon. Du kan dele med det andre eller holde det for deg selv.

Spørsmålet «Hva er skole?» kan være et spørsmål som fyller fritiden med litt refleksjon, og kanskje litt frustrasjon også. Jeg stiller meg det spørsmålet innimellom, eller ganske ofte for å være helt ærlig. Og jeg hverken har, eller noen gang tror jeg kommer til å være i nærheten av å kunne gi meg selv eller andre et fullverdig svar. Det er jeg for øvrig ganske glad for, da et av «delsvarene» jeg har kommet fram til, er at skole hverken er eller bør være noe statisk. Skolen bør være i utvikling hele tiden. Likevel tenker jeg også at hva skole er og hva det bør være, ikke henger sammen i den tiden vi lever i. Jeg tenker at skolen kanskje til og med er fjernere fra hva den bør være enn den noen gang har vært. Jeg tenker at skolen skal bidra til å utvikle mennesker på en måte som gjør dem gode til å leve i et samfunn som er i endring hele tiden. Det jeg merker når jeg snakker med mennesker som går eller har gått på skole, er at de ofte bruker lang tid på å koble det de lærer på skolen, til det de trenger i sin virkelighet utenfor skolen. Og at en god del av de lærer eller lærte på skolen ikke kan knyttes til nytte og virkelighet i det hele tatt. Dette varierer selvfølgelig fra menneske til menneske, men mønsteret er likevel påfallende.

Jeg tror at det å stille spørsmål ved hva skole er og hva den bør være, er ekstremt viktig. For min del tenker jeg først og fremst på de ti årene i grunnskolen. Jeg tror på ingen måte at det å gjøre dette er noe nytt. Likevel er det en del ting som frustrerer meg når debatten om skole foregår i forskjellige fora og medier.

Den overordnede delen av læreplanen er interessant lesing. Jeg kan ikke gjengi den her, men bare ganske kort ta med litt av essensen i den. Begreper som skaperglede, utforskertrang, kreativitet og nysgjerrighet blir ikke bare brukt, men fremhevet som sentrale fokusområder for skolen. Samtidig er det ganske interessant å legge merke til hvor lite det står om betydningen av karakterer, lekser og at alle må rekke gjennom en viss mengde med stoff i løpet av skoleårene.

Jeg har en opplevelse av at skolen har blitt noe som er til for sin egen del. I hvert fall til utdanningsløpet er ferdig. Da skal man, etter 13-20 års skolegang endelig få nytte av det man har pugget, husket og lært. Før du kommer så langt er det karakterer i bl.a. tysk, krle, musikk og samfunnsfag som bestemmer om du kommer inn på tømrerlinja eller elektro etter ungdomsskolen. Kanskje begynner elever og studenter å forstå nytten av dette når de modnes i tenårene. Men det er brutalt og nådeløst å tenke at små barn skal forstå dette. De lever her og nå, og vitenskapelig forskning forteller oss at det er slik det skal være. Forskningen forteller oss også at et viktig grunnlag for læring er å kunne se en mening eller nytte i det du holder på med. Når barn møter utfordringer i skolen som de ikke forstår meningen med er det gjerne starten på eller videreutviklingen av skoleleihet, for mange. I mitt 20-årige virke som lærer slår det meg at jeg har vært alt for lite grundig og opptatt av å gi mening i det elevene skal lære. I tillegg har undervisningen min foregått fryktelig mye i et klasserom hvor elevene har sittet ved en pult. Jeg synes at både jeg og skolen burde være forundret over og kanskje skammes litt over hvor mye av undervisningen vi gir til elevene mens de sitter passive på en stol ved en pult. Det er meg bekjent ingen forskning som tilsier at det å sitte ved en pult er et godt utgangspunkt for å utvikle det som kalles kompetanse og ferdigheter. Det at klasseromsundervisning er tilnærmet det eneste ordinære skoletilbudet i grunnskolen, er fryktelig trist. Jeg har selv vært talsperson for at dette er slik fordi det er den eneste måten å gjennomføre undervisning på med de ressursene og rammebetingelsene vi har. Det tror jeg ikke lenger på. Jeg drømmer om, og tror på at det finnes kompetente lærere og barn som kan finne flere nye, varierte og bedre læringsarenaer og rammebetingelser, til og med innenfor det vi har av ressurser i dag.

Det betyr ikke at man må forlate klasserommet fullt og helt, men at det ikke skal få være «enerådende» i skolen lenger.