I dag ga jeg opp

I dag har jeg vært hos legen, og sagt at jeg ikke klarer å stå i lærerjobben min lenger. Et lite nederlag, ydmykende og litt trist. Men også en lettelse. Dessuten er det ikke en total resignasjon. Jeg har tenkt å kjempe for at skole skal bli noe mye bedre enn den er pr. i dag.


Designed by Jcomp

Da 2018 ble født, fødtes det også en dyp depresjon i meg. Den har satt meg ut, kraftig. Jeg har ikke kunnet jobbe normalt siden. Jeg har fått til noe, men ingenting er som før.

Det gikk opp et mørkt lys for meg. Jeg har jobbet som lærer i 20 år, fulgt planer, bygget relasjoner hatt fokus på klasseledelse og gjort mine plikter. Jeg har til og med likt det, og til tider elsket jobben min. På noen minutter falt alt sammen i grus, og gjennom noen måneder forstod jeg hvorfor.

Som lærer har jeg fortalt elevene hva de skal lære. De har egentlig aldri fått lov å være med på å bestemme det selv. Og forstå meg rett, jeg mener ikke at skolen kun skal lære barn det de selv vil lære. Men det river i meg at jeg ikke har tatt tak i ting som jeg har sett og hørt at barn er nysgjerrige på og vil vite mer om, at jeg ikke har brukt systematiske strategier på å finne det ut, for å så bruke det i læringen. Jeg har hatt tusenvis av herlige samtaler med elever, hvor de har fortalt, betrodd seg, delt og gitt av seg selv. Jeg har gledet meg over det de har sagt, blitt begeistret, imponert, lei meg og mye annet. Men aldri har jeg på en systematisk måte samarbeidet med dem for at de skulle kunne lære mer om det de delte med meg. Det er en skam, og jeg kommer til å bruke lang tid, kanskje resten av livet, på å angre meg for dette. Uten å ha sagt det til dem, eller egentlig ment det, har jeg gjennom mange år vist dem og dermed lært dem, at deres egne interesser ikke er viktige nok for skolen. I hvert fall ikke nok til å bli en del av undervisningen, vurderingen og vitnemålet. Så kan jeg unnskylde meg med å si at jeg mener at deres tanker og interesser er viktige, for det gjør jeg. Jeg har til og med oppmuntret dem og støttet dem i mye av det de har delt med meg. Men det hjelper ikke. Jeg har vist dem at det likevel ikke er viktig nok for at skolen skal bruke tid på det, at det ikke skal telle når de vurderes og får dokumentet som skal hjelpe dem videre i livet, vitnemålet. Dette vil jeg aldri komme over, og jeg har lovet meg selv, at jeg skal endre på det hvis min framtid blir innen læring. Det håper jeg forresten, for jeg elsker det. Det er få ting i livet som er bedre enn å se og oppleve barn utvikle seg, være inspirerte, kreative og fornøyde.

Den siste tiden har det vært skrevet om barn som mistrives i skolen. Stress helt ned i barnehagealder, og lengsel etter aktivitet. Osloskolen er blitt et brennhett og kontroversielt tema. Det slås alarm. Noe er «råttent» i skoleriket. Det snakkes om endring og tilpasning, men det er litt vagt og usikkert hva som må til. Mest sannsynlig settes det ned komiteer, lages planer også fortsetter det meste som før, avbrutt av noen alarmer i ny og ne.

For meg er det så innlysende. Det er forferdelig. Både måten vi driver med læring på, og at det ikke endres drastisk og med en gang. Er det ikke innlysende for deg også? I hvert fall hva som er noe av problemet? Er det rart at barn som liker å være aktive får problemer når de må sitte stille mange timer daglig? Egentlig er det festlig å tenke på at det ofte, i disse sitte-timene i skolen, blir prediket fra kateteret at det å sitte foran en skjerm (les: firkant) er svært skadelig for oss. Hva er det barna gjør mesteparten av tiden i skolen da? Hint: Stol, pult, tavle. Vi krever at barn skal sitte stille, konsentrert og arbeidsomme ved en pult flere timer hver dag, hver uke gjennom 10-13 år. Ingen barn er lagd for det. Ingen forskning viser at det er en spesielt god måte å tilegne seg mange forskjellige kompetanser på. Det er gjort slik for at det skal være enkelt å snakke til, vise og kontrollere barn. Noen ganger opplever enkelte barn dette så traumatisk, og utagerer på måter som gjør at ingen orker å ha dem i klasserommet lenger, eller de kommer til fastlegen eller psykiatrien. Da settes det i verk tiltak, og kanskje får vi lese en avisartikkel eller to om problemet. Disse barna fortjener forresten en kjempestor takk fordi de synliggjør dette. Men de fortjener ikke prisen de må betale. I tillegg til disse barna, tror jeg det er mange som klarer seg gjennom skolen, men som likevel har opplevd mye av stillesittingen og kjedsomheten som en lidelse. De har lært at læring er en plikt og noe kjedelig. Og treffer du de rette lærerne, så forklarer de deg at det er en bra ting, fordi livet ikke alltid er en lek. Sånne burde pælmes ut fra skolen og gjemmes bort i et samfunn for seg selv. Jeg orker dem ikke. Heldigvis tyder min erfaring på at de blir færre og færre.

Det at læring og livet kan være kjedelig og lite lystbetont betyr da vel ikke at det alltid er det. Skolen og lærerne burde ha som hovedmålsetting å inspirere elever hver dag. Det burde være en målsetting å starte ting på skolen som elevene fortsatte med hjemme, frivillig. Jeg vet at dette skjer, men la oss være ærlige, det er unntaket, ikke regelen. Samtidig ville det ikke være forbudt eller et nederlag at noen læringsøkter ble kjedelige og mindre inspirerende. For sånn er livet. Også er det så mye lettere å akseptere, når man også har skjønt at livet og skolen kan være inspirerende.

Det står i Opplæringslovens formålsparagraf at opplæringen skal åpne dører mot verden, at elevene skal få utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang. Spør deg selv, spør dagens elever eller andre som har gått på skole: Hvor ofte opplevde du å få utfolde skaperglede og utforskertrang i skolen? Jeg vet at noen lærere mener at utfolding av utforskertrang kan være å lete etter ord med sj-lyd i en tekst. Hurra! Jeg tenker på det som noe helt annet. Jeg tenker at utfolding av utforskertrang først kan sies å være innfridd, når man utforsker noe man har genuin interesse for, og får bruke tid på det. Hvor ofte skjer det i skolen?

Jeg gleder meg til den dagen at skoleledere og lærere får et ytre press om å innfri dette. Når foreldre tropper opp med eller uten advokat, klasker opplæringsloven i bordet og truer med søksmål basert på formålsparagrafen i opplæringsloven. Når de krever at barna skal få utfolde skaperglede og utforskertrang i skolehverdagen. Da kommer det til å skje noe. Da får alle lærebøkene, de faglige kompetansmålene og måloppnåelses-jaget konkurranse.

Du kan gjerne kalle det jeg skriver for drømmetenking og naivitet, og mene at vi faktisk må innse at matematikk og naturfag er viktigere enn at barn skal få være kreative og engasjerte. Men tenk på dette. Hva er det barn trenger? Hva er det samfunnet trenger? Verden utvikler seg i høy hastighet. Nye og ukjente utfordringer oppstår hele tiden. Framtida trenger innovative, løsningsorienterte og motiverte mennesker, som både ønsker og kan ta fatt på de utfordringene som kommer. Klima, forurensing, eldrebølgen, teknologi, fredsarbeid, utdanning og mye mye mer. Mye som løsninger ennå ikke er utviklet for. Vi vet ikke i dag hva som skal løses i framtida, men vi vet at mye må løses, at noen må løse det og at vi ikke har løsningene pr. i dag. Skolen må være et sted som forbereder mennesker til en slik framtid. Vi må lære elever å finne løsninger, og slutte å tro at vi kan gi løsningene til dem. Det verden trenger er mennesker som elsker å lære, som elsker å finne ut av ting, som elsker å løse problemer. Rekk opp handa de som opplevde å bruke masse tid på å elske slikt i skolen.

Jeg håper at innprentingens og passivitetens alder i skolen snart er over, og at læring blir mer knyttet til begreper som utprøving, engasjement, inspirasjon, å skape noe, innovasjon, omsorg, samarbeid og utvikling.

Ut fra klasserommene, eller bruk dem på nye måter. Bruk tid på å la elever være med å planlegge hva de skal lære. Gjennomfør timer hvor du legger opp til såkalt «valgfrie aktiviteter», men hvor du har som en «lumsk plan» at du egentlig bare skal spionere på dem, for å se hva de fenges av, hva de er opptatte av. Bruk det deretter når det skal legges planer for læring. Gi elevene utfordringer hvor de må tenke selv, og ikke bare huske hva som er gjennomgått. Gjør alt som kan gjøres for at elever skal få oppleve at læring kan være inspirerende og nyttig, for at de skal få utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang. Tenk på å finne og dyrke det som bor i elevene, og mindre på hva som skal dyttes inn i dem. Klarer vi det, vedder jeg på at antall skoleleie vil synke dramatisk.

Jeg har selv gitt opp, midlertidig. Jeg klarte ikke å fortsette på samme måte, som jeg hadde holdt på i 20 år. Men jeg er sta, og har ikke tenkt å bli liggende nede. Jeg har tenkt å bidra til, og å være en del av en ny skole. Jeg vet bare ikke når og hvordan ennå.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s