Å legge lista for høyt

Metaforer er en fin ting. Da kan jeg for eksempel skrive at lista legges for høyt, i stedet for å skrive at noe gjøres for vanskelig.

Noen ganger ligger virkelig lista for høyt. Forhåpentligvis oppdager man det, senker den eller lar være å hoppe. Men noen ganger kan det se ut til at det ikke oppdages, og det som skjer da er merkelig. Man hopper, river og er fornøyd med det.

Når 20 barn skal lære om det samme, for eksempel økosystemet eller grammatikk, er det lett å levere informasjonen om dette til dem. Det er i tillegg svært enkelt å gi dem oppgaver, til og med tilpasse oppgavene til den enkelte elevs mestringsnivå. Hvis læreren kan stoffet godt, er godt forberedt og dyktig til å presentere, er det også bra. En lærer som er god til å lære bort, med andre ord.

I et slikt tilfelle skulle man tro at lista ligger på en fornuftig høyde. Men gjør den egentlig det? Jeg er ikke så sikker. Det er et par faktorer jeg ennå ikke har nevnt. Disse er sentrale i de fleste sammenhenger hvor store grupper skal lære noe sammen, samtidig. Som for eksempel i en skoleklasse.

For å lære er det viktig å se en mening med det man skal tilegne seg av kunnskap og kompetanse. Det er viktig å være opptatt av det, interessert i det, nysgjerrig. Hvis ingen av disse faktorene er på plass vil undervisningen ha liten eller ingen effekt. Man kan tvinge seg til å følge med, og kanskje huske noe av det man lærer. Men det vil i beste fall huskes i kort tid, før det viskes ut og glemmes.

Hvis vi spoler tilbake til læreren jeg nevnte. Hun eller han som kunne stoffet godt og var god til å presentere. Dette vil sannsynligvis være en formidler som også er god til å motivere. En som kan vise elever at det finnes en mening med å lære om økosystemet og grammatikk, og samtidig pirre nysgjerrigheten deres. Jeg er helt sikker på at svært mange lærere evner dette. Så hva er da problemet?

Problemet er antallet elever, at de alle er forskjellige som mennesker, at de sannsynligvis har forskjellige dagsformer, forskjellige interesser og forskjellige behov. Det er et enormt krav å måtte ta hensyn til alt dette for 20 personer samtidig. Kanskje kan man til og med kalle kravet urimelig. Likevel står det i læreplanen vår at alle elever skal få undervisning ut i fra sine forutsetninger. De skal få utfolde skaperglede og utforskertrang. De skal være engasjerte.

Disse kravene er ei høy list i seg selv, og skulle man innfridd dem til enhver tid, ville det trolig vært umulig, i hvert fall for de fleste av oss. Det jeg tenker på er lista vi selv legger. Et svært vanlig fenomen og gjentagende mønster i undervisning verden over. Store grupper barn skal lære om det samme samtidig. Noen barn blir nysgjerrige når de skal lære om for eksempel FN eller buddhisme. Noen barn ser en klar mening og nytte i det. Noen blir engasjerte. Men at alle i en gruppe på for eksempel 20 stykker skal bli nysgjerrige og engasjerte samtidig, det er ekstremt usannsynlig. Hvis vi i tillegg tar med at de skal bli det i flere hundretalls forskjellige temaer og kompetansemål, synker sannsynligheten enormt.

Den lista jeg tenker legges for høyt i en drøss av undervisningstimer, er den hvor alle i ei stor gruppe (for eksempel en skoleklasse) må lære om det samme samtidig. Den ekskluderer mange. Hvis elever, mye av skoletiden, fikk lære om ting de var nysgjerrige på og så mening i, ville skolen som helhet blitt mye mer meningsfull, både for den enkelte og for samfunnet. Det at barn er så forskjellige, gjør at dette skjer mye sjeldnere enn nødvendig, når så mange må lære om det samme samtidig, så mye av tiden på skolen. Hvis man kan finne måter å undervise eller veilede på, hvor elever kan lære om og jobbe med forskjellige temaer og mål på samme tid, vil sjansen for å få utfolde nysgjerrighet og engasjement øke kraftig. Hvis man i tillegg, i hvert fall i noen tilfeller, lar elever trene på og lære om ting de er oppriktig interesserte i, altså noe som ikke andre har bestemt at de skal lære, da er faktisk nysgjerrighet og engasjement ikke noe som må stimuleres. Da er det elevens forutsetning.

Hvis du tenker at skolen skal være et sted hvor elever lærer om ting som voksne faktisk vet at de trenger, men som de ikke skjønner selv, så er jeg på ingen måte uenig i at det er viktig. Jeg tenker at det er kjempeviktig, at det er å ta ansvar og vise omsorg, akkurat slik vi skal gjøre som både lærere og foreldre. Jeg tenker videre at skolen er helt rå på dette. Den har nærmere 100% måloppnåelse på området. Jeg tror ikke det finnes grunn til noen form for bekymring vedrørende skolens kompetanse på området, eller vilje og evne til å gjennomføre dette. Hvis du derimot også mener at dette skal være det eneste skolen skal drive med, det viktigste og det dominerende, slik mange opplever den eksisterende skolen, hvis du mener at det barna selv er opptatt av og nysgjerrige på, ikke hører hjemme i skole og undervisning. Ja, se da er vi uenige, svært uenige.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s