Bor det noe i oss?

Vi kan lære mye i livet. Men vi fødes ikke uten kompetanse. Vi starter livet med viktige egenskaper som bør dyrkes, foredles og tas veldig godt vare på.

Når et menneske kommer til verden mangler det veldig mange av de kompetansene det trenger for å klare seg i livet. Men det mangler på ingen måte alle. Et friskt spebarn kan se, lytte, føle, gi signaler og en hel del andre ting, men det trenger hjelp til det aller meste. Jeg tror forresten også at evnen til å lære er medfødt. Hvordan skulle ellers læring komme i gang? Vi kan selvfølgelig lære å lære, eller å bli bedre til å lære. Men selv det krever at evnen til å lære er tilstede.

Det er interessant å se hvordan små barn fenges av bevegelser, figurer, lyder og mye annet det opplever. Barnet vil gjerne ta på ting, smake på det meste og kikke rundt seg på alt spennende som finnes. All denne utprøvingen gir barnet ny kunnskap, nye erfaringer, og ikke minst ny kompetanse. Når barnet prøver noe som er smertefullt eller ubehagelig vil det etter hvert gjenkjenne lignende situasjoner, og kanskje unngå å gjenta noe som det mislikte. Man kan selvfølgelig lure litt noen ganger, når man ser barn spise maur og jord og putte det meste i munnen, gang etter gang. Derfor er det veldig godt at det finnes foreldre som kan si «fy» og «æsj» og «nei», slik at en del ferdigheter og kunnskap setter seg litt raskere enn den ellers ville gjort. Likevel tror jeg det er barnets egne erfaringer, basert på utforskning og utprøving, som er det viktigste for at det skal lære. Noen ganger kan foreldre og andre oppdragere glemme det, og tenke at de kan ordne det selv, i og med at de har den kunnskapen barnet trenger, og den kan overføres ved påpassing, lektyrer og demonstrasjoner. Når slikt blir for dominerende tror jeg det bremser barnets utvikling og læring.

Men har vi bare en medfødt evne til å lære? Eller har vi også en medfødt lyst til å lære? Naturvitenskapen snakker ofte om det som kalles overlevelsesinstinkt. For å overleve trenger vi kompetanse. Da holder det ikke med evnen til å lære. Barnet må også ville lære, ha lyst til å lære. Det må vel være noe av det viktigste i overlevelsesinstinktet vårt. Uten evne, ønske om og vilje til å lære, så dør vi. Hvis vi ikke får hjelp av andre da.  For vi kan få hjelp til å klare oss i livet. Mye hjelp. Barn får ofte mye hjelp, innimellom kanskje mer enn de trenger.

Det er forsket litt på overbeskyttelse av barn, og hvordan det påvirker evne til selvstendighet og mye annet. Både forskning og sunn fornuft forteller oss at å overbeskytte mennesker ikke er en god ting. Vi trenger å bli selvstendige i løpet av oppveksten. Det kommer en dag vi må stå på egne bein. Vi møter nye utfordringer, og en av dem er at mor, far, lærere og andre omsorgspersoner ikke lenger er der for å hjelpe oss. Da trenger vi evne til å ta fatt på ukjente problemer, og vi trenger vilje og kraft til å gjøre det. Vi må kunne se ting på nye måter og tørre å gå veier som ingen har lært oss å gå. Kanskje må vi også lage dem selv.

For å klare livet og framtiden trenger vi kreativitet. Ikke bare det, men det er lurt å ha når ukjente problemer dukker opp. For eksempel når det dukker opp utfordringer du ikke har møtt før, og du ikke kan bla i lærebøker, notatblokker eller hukommelse for å løse dem. Kreativitet er evne til å finne nye løsninger, innfallsvinkler og til å skape eller finne opp. Det er gjort undersøkelser som viser at kreativitet kan læres. Men jeg tviler egentlig litt på at det er hele sannheten. Jeg tror riktignok at mennesker som ikke er kreative kan bli det, men ikke fordi de mangler den kompetansen. Jeg tror alle har den i seg fra fødselen av. Men den kan avlæres, glemmes og bli borte. Den kan spesielt bli borte når vi slutter å bruke den, akkurat som muskler og lungekapasitet svekkes når vi ikke beveger oss og er i aktivitet.

Jeg tenker på kreativitet som et redskap som er helt nødvendig for å mestre livet. Og sammen med kreativitet trengs nysgjerrighet. Vitebegjær og utforskertrang er også noe vi har med oss inn i livet. Bare se på små barn, hvordan de tiltrekkes det som er nytt og ukjent. Gjennom nysgjerrighet og kreativitet drives vi mot ny kunnskap og kompetanse, som igjen brukes til å lære enda mer. Men de må henge sammen. Slik tannhjul driver hverandre rundt og skaper bevegelse. Et tannhjul som ikke henger sammen med noe, er i beste fall til pynt.

Et av de største paradoksene jeg har møtt i livet, er at den desidert største og viktigste læringsinstitusjonen samfunnet har bygget for at barn skal få hjelp til å lære, for å bli rustet til å mestre livet, nesten eksklusivt har fokus på kunnskap, og mer eller mindre utelukker nysgjerrighet og kreativitet. Kanskje tenker man at det ikke er så farlig, siden nysgjerrighet og kreativitet er medfødt, og noe som bor i oss. Men selv om kreativitet og nysgjerrighet trolig er medfødte egenskaper, så er de på ingen måte umulige å avlære. Hvis skolen bidrar til det, så er det ikke bare en flause. Det gjør kommende generasjoner mindre kompetente til å møte framtida.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s