Noen paradokser er så åpenbare at de nesten ikke legges merke til. Jeg håper i hvert fall det er slik. I fundamentene for skolen vår, opplæringsloven og læreplanen, stresses det voldsomt at hver enkelt elev har krav på å få en undervisning som er tilpasset hans eller hennes forutsetninger for å lære. Hver enkelt elev skal ha en tilpasset opplæring. Samtidig skal elever deles inn i grupper på +- 20 elever basert på fødselsår, og lære om de samme temaene i de samme periodene i 10 år. Er det ikke noe som skurrer her?
Et ganske vanlig antall elever i en klasse er 25. I en slik klasse vil det ofte, eller nesten alltid være slik at alle skal lære om det samme samtidig. Noen ganger fordeles riktignok undertemaer ut til grupper eller enkeltelever, men også da ligger temaene som oftest under en felles «paraply». Det kan være kattedyr, stater i USA,, energi eller andre ting. Og forstå meg rett. Jeg har ingenting mot temaene. Mitt problem er at alle i en klasse skal lære om det samme samtidig. Kanskje har du nå stilt et spørsmål til det du nettopp har lest. For eksempel: «Hva er problemet med dette?». Vel, det er det jeg vil prøve å reflektere litt rundt i dette kapitlet. Kanskje er det ikke et problem i det hele tatt. Kanskje er det en meget god måte å lære på. Det ville imidlertid vært løgn, om jeg påstod at jeg trodde det. Det jeg tror er at det er en fryktelig tungvint måte å lære på, selv om det tilsynelatende praktisk sett kanskje er en av de enkleste måtene å undervise på. Egentlig tror jeg ikke det heller. Men jeg vil understreke nok en gang, at jeg ikke tror at jeg nødvendigvis har rett. Det er bare det at jeg sjelden, eller aldri opplever å bli konfrontert med argumenter som får meg til å tro at slik undervisning er en god undervisning. De eneste argumentene jeg hører, og kommer opp med selv, er at det er den mest praktiske måten å få formidlet noe på. Men det gjelder først og fremst for formidleren, eller de som har ansatt vedkommende. Hvor mye mottakerne lærer er det derimot viktig og på sin plass å stille spørsmål ved.
En svært vanlig modell for en skoletime er denne:
- Lærer innleder og forklarer om et tema
- Det gjennomføres en arbeidsøkt hvor elevene jobber med tema. Denne består som oftest av arbeidsoppgaver knyttet til lesing, skriving og i en del tilfeller diskusjon og samtaler.
- Oppsummering. Kan være ei fellesøkt for klassen hvor lærer lar forskjellige elever vise eller fortelle hva de har jobbet med og kommet fram til, samtidig som det sjekkes om svar er riktige. Eventuelt kan det gjøres ved at lærer tar en runde og snakker med hver enkelt, eller at elevene oppsummerer gruppevis.
Denne modellen er svært ryddig og enkel å forholde seg til. Hvis du er motivert for temaet, og arbeidsoppgavene er innenfor det du mestrer, så kan effekten av ei slik økt være veldig god. Det som ofte er tilfellet, er at det jobbes en god del med å tilpasse arbeidsoppgaver, og litt med motivasjon. Men selv om det jobbes med motivasjon, så er det vanskelig å engasjere 25 stykker til å bli nysgjerrig på og motivert for å jobbe med ett og samme tema. Jeg baserer den antagelsen på at mennesker vanligvis er forskjellige, og har forskjellige interesser. Det finnes nok enkelttemaer som kan motivere de fleste, men når du skal undervise om brøk, hvordan grensene ble til på Nordkalotten, sj-lyden eller det periodiske system, så blir utfordringen stor. Spesielt når alle 25 skal motiveres. Man kan selvfølgelig si at det er meget bra om man klarer å motivere 20/25. Da kan man i tillegg bruke det i brøkundervisninga. Men 5 som faller utenfor er 5 for mye. Man kan selvfølgelig parere med å si at det er elevens eget ansvar å klare å motivere seg til å lære, eller at foreldrene også bør ta i et tak. Uansett så har det, for min del, falt tilbake på at dette ikke er OK. Men det er ikke så viktig at de ikke lærer om alt det jeg prøver å lære dem. Det er ikke det som er problemet mitt. Mitt problem er at jeg tror en god del av det vi prøver å lære elevene er svært lite viktig for dem, med tanke på hvordan de skal bruke det for å klare seg i samfunnet. I tillegg sliter vi med å vise dem koblingen mellom det som faktisk er viktig, og hva de trenger det til. Det å bestemme og legge fram like temaer for store grupper som skal lære er, i mine øyne, noe som forsterker denne problematikken, fordi sannsynligheten for å klare å inspirere og motivere er lav. Kanskje er dette bare en påstand, men med tanke på at vi alle er forskjellige og lar oss motivere på forskjellig måte og av forskjellige temaer, så mener jeg å ha mitt på det tørre når jeg sier at det er en velbegrunnet påstand.
Så til sluttpoenget. Det må gis mulighet til å lære om temaer som interesserer den enkelte, som gjør den enkelte nysgjerrig. Kanskje ikke hele tiden, men ofte. Det finnes skolemodeller som allerede gjennomfører dette, f.eks. Montesorri-skolene. Det er altså ikke en umulighet. Uansett må det være mulig å tenke konstruktivt, innovativt og kreativt rundt dette, og ikke bare fortsette i den monotone gjørma som offentlig skole har satt seg fast i.
Refleksjoner 