For meg har interessevansker blitt et viktig ord. Å ha vansker med å interessere seg for noe, er i utgangspunktet ens eget problem, hvis det er et problem da. Veldig ofte er det ikke det.
Hvis du blar i ei lærebok for barneskolen, er den ofte en oase av temaer det er vanskelig å interessere seg for, spesielt hvis man er mellom 6 og 12 år. I tillegg er de gjerne fulle av stoff, man fint kan greie seg uten. Og her oppstår et problem, som skolen har funnet ut at de kan leve med. Det at elever sjelden er opptatt av det de skal lære på skolen, så lenge de møter opp, oppfører seg og gjør det de får beskjed om. Det skal sies at det likevel skjer en del læring. Kanskje er det fordi at skole, samfunn og foreldre indoktrinerer oss med at skole er viktig, og at derfor mange stoler på at det man lærer på skolen er viktig. Interesser hører fritiden til.
I følge Grubleteorien er interesse viktig, når man skal lære. Det er en motivasjon og et drivstoff som er kraftig. Det fører blant annet ofte til at man slipper å mase på den som skal lære. Når noen lærer noe fordi de er nysgjerrige på det de skal lære, blir læring noe spennende og givende. Når interessen mangler, blir læring meningsløst, kjedelig, irriterende. Det blir dødt.
Når elever stemples med læringsvansker og konsentrasjonsvansker, tror jeg interessevansker svært ofte er en viktig faktor. Det betyr ikke at temaene som ikke interesserer er uviktige. Det betyr bare at det er uinteressant. Hvis læring i skolen hadde vært interessant, så hadde elever snakket om, og gjort ting som de lærer på skolen av egen fri vilje på fritiden sin. Og la oss være ærlige. Hvem er det som driver med bøying av verb, gjenkjenning av bergarter eller finner ut hva slags industri som er viktigste næring i Ungarn? INGEN (eller kun svært få spesielt interesserte).
Når slike temaer ikke bare blir uinteressante, men også vanskelige og svært vanlige, da lærer elever at læring er uinteressant. Jeg tror dagens skole, framfor noe, lærer mange elever at læring uinteressant, og kun en plikt. Dette skjer ikke fordi skolen har som intensjon å gjøre dette, men det skjer fordi lærebøker og kompetansemål er proppfulle av temaer som er uinteressante, og som man fint klarer seg uten som 10-åring. jeg har hørt, spesielt voksne som er ferdige med skolen, si: «Skole skal være kjedelig», «Barn må lære at ikke alt er morsomt», «Barn må lære å gjøre ting de ikke har lyst til, for sånn er livet». Jeg synes slike utsagn gir uttrykk for et tragisk og visjonsløst syn på skole. Men hva jeg mener er ikke viktig. Det som derimot er viktig er Opplæringsloven og Læreplanen.
Jeg anbefaler alle å lese kapittel 1.4 i overordnet del til læreplanen. Det er et kapittel som vil overraske mange. Jeg synes det er et så bra kapittel at jeg har tenkt å gi det plass som et helt eget innlegg i denne bloggen. Det er et kapittel som hensyntar interessevansker, og som jeg skulle ønske ble klasket i bordet hver dag foran lærere som ikke har skjønt hvor viktig det er! Du kan lese det her, eller følge linken til Udir:
Refleksjoner 