Flukten fra vonde følelser

Rus er kanskje den mest klassiske, og mest kjente måten å gjøre dette på. Alkohol og narkotika trøster millioner av mennesker hver eneste dag, og ikke minst natt. Det er dessverre bare slik at den trøsten stopper sammen med rusen, og virkeligheten har sjelden forsvunnet i løpet av den deilige perioden rusen varte. Ofte oppleves det som at den kommer tilbake med større kraft, og gjør følelsene vondere og skumlere enn noen gang. Men det finnes også mange andre måter å flykte fra følelser på. Alt vi trenger er å finne noe vi kan tenke på som leder oppmerksomheten vekk fra det som gjør vondt, og vi får en pause fra følelseshelvete. Lese en bok, sosiale medier, spille, gamble, lytte til musikk, spise, dra på besøk, til og med trene. Lista er lang. Dette er på ingen måte negative aktiviteter, selv gambling er fint om det gjøres uten å ruinere deg. Men når de brukes til å hindre deg i å føle, kan det bli problematisk. Akkurat som rus, er også disse fluktstrategiene kortvarige og lite hensiktsmessige løsninger. Følelsene blir ikke borte, de kommer tilbake med minst like sterk kraft som før. Det skal imidlertid sies at det å ta en pause fra vonde følelser også kan være en veldig god ting, eller unngå å la følelsene ta overhånd i situasjoner hvor du trenger å være oppmerksom på andre ting, som for eksempel jobb eller om du er i et høytidelig selskap. Men om du konsekvent distraherer deg selv når en vond følelse dukker opp og aldri kjenner på den, blir det over tid skadelig, og det kan få alvorlige konsekvenser.

Følelser er kroppens signalsystem. De melder seg sammen med helt reelle behov. Om du må på do, så gir kroppen beskjed om det ved å sette i gang følelser i mage og tarm-regionen. Om du ignorere disse følelsene for lenge, er konsekvensen kjent. Det samme gjelder i den andre enden, sult. Om du ignorerer sult for lenge, så blir du underernært og syk, du kan til og med dø. Dotrang og sult er følelser de fleste av oss vet godt hvordan vi skal tilfredsstille. Når det kommer til sorg, skyld, skam, sinne, avvisning, nærhet og lignende emosjoner, blir det ofte litt mer utfordrende. Har du hørt noen si «Du har ingen grunn til å være sint!»? Det er et utsagn som viser med all tydelighet at den som sier det enten ikke har tenkt seg om, eller rett og slett ikke vet så mye om følelsen «sinne», eller kanskje følelser generelt. For en følelse ber nemlig aldri om en rasjonell grunn. Den bare kommer når den oppdager at den trengs. Hvis du sparker lilletåa i bordbeinet, får du vondt. Det er ikke sånn at du sparker lilletåa i bordbeinet, tenker deg litt om, og så velger om det skal gjøre vondt eller ikke. Det hadde imidlertid vært veldig fint om det var slik, men det er det ikke. Hvis noen ydmyker deg ved å kalle deg «idiot», kan det godt hende at du fortjener det, men du kan ikke velge om det gjør deg sint eller ikke. Det er faktisk hjernen selv som bestemmer det uten din hjelp. Ordet «idiot» dundrer gjennom det limbiske systemet i hodet ditt, og der inne vekkes følelser automatisk, og de kan ikke velges bort, de kan bare oppdages, anerkjennes, tåles og takles. Så er det noe helt annet om du hører noen si «Du har ingen grunn til å skrike til meg». For det er nemlig noe du velger, selv om følelser av og til gjør det vanskelig å velge fornuftig, spesielt om de er vant til å ikke bli møtt eller anerkjent når de gir seg til kjenne. Å være aggressiv verbalt eller fysisk beskriver handlinger, ikke følelser. Men en vanlig misforståelse er at sinne og aggressivitet er det samme. Det er det altså ikke, selv om du ofte kan møte dem samtidig, fordi aggressivitet av og til er et uttrykk for sinne. Sinne kan også uttrykkes på mange andre måter. Det går for eksempel an å fortelle at du blir sint når noen kaller deg «idiot», og du kan fortelle det uten å heve stemmen eller bruke et truende kroppsspråk. Du kan også ta deg tid til å kjenne på sinnet når det dukker opp i kroppen din, og kanskje bruke litt tid på å skjønne hva det er som har fremkalt sinnet, og på den måten finne ut hva det faktisk er du trenger akkurat der og da. Å telle sakte til ti er ikke nødvendigvis en strategi forbeholdt sinte barn, den er ikke så dum for voksne heller. Uansett, så er det å ikke anerkjenne at man er sint, eller late som at man er blid, ca. like logisk og intelligent som å fortsette en håndballkamp med ei skulder som har gått ut av ledd. Smertefulle og vanskelige følelser skal ikke ignoreres. Det kan være skadelig, til og med farlig. Sinne sier i fra om du trenger å hevde deg selv. Om du gjør det, og hvordan du gjør det, er opp til deg.

Hva er det så som er lurt å gjøre når vonde følelser trenger seg på? Jo nå skal du høre her. Neida, fasit har jeg ikke, kanskje finnes den ikke heller, men det finnes måter og strategier for å bli kjent med følelsene sine på en god og sunn måte. Livet er imidlertid slik at deler av det ofte inneholder mengder av det som gjør vondt, mens perioder også kan være smertefrie og helt opp i mot lykkelige. Det jeg har lært av mennesker som er utdannet innen følelser, noen kaller dem terapeuter, er at steg nr. 1 er å kjenne etter. Kjenn etter hva det er du føler. Om det ikke er så lett å skjønne med en gang, så bruk litt tid. Det kan være at du føler mange ting samtidig, eller at en følelse melder seg, som du kanskje ikke hadde forventet. Et eksempel på det siste, er at mennesker av og til opplever å bli sint på nære og kjære som dør. Det er visst nok helt normalt at sinne kommer sammen med sorg og savn. Eller kanskje noen skammer seg fordi de tenker at de ikke sørger nok når de har mistet noen. Poenget er at et slikt sammensurium av følelser ikke er noen enkel oppgave å nøste opp i. Du vil trenge tid, og noen ganger støtte. Om det varer lenge og begynner å prege livet ditt negativt er det ofte en veldig god løsning å søke profesjonell hjelp. Likevel er det ikke sikkert at smerter eller problematiske følelser blir borte. Det er egentlig ganske sjelden. Det handler mer om å tåle følelser og å stå i tunge situasjoner eller perioder, ikke ved å distrahere seg bort fra det, men ved å akseptere at det er slik livet er nå. Det psykiatrien har fortalt meg om dette, som for deg kanskje ikke høres ut som noen god løsning i det hele tatt, er at det svært sjelden er farlig eller umulig å kjenne på følelser. Det kan oppleves slik før du slipper dem til, enten det dreier seg om brutale svik i kjærlighetslivet, eller at en av dine nærmeste går bort. Likevel påstås det altså, fra forskere på området, at det går an å tåle, og at om du våger å kjenne på de tyngste følelsene, anerkjenne at de er der, og stå i det, så vil det hjelpe. De vil kanskje aldri bli borte, men du vil venne deg til dem og tåle dem, akkurat som når du piner deg ut i vannet en soldag i mai lenge før solen har tenkt på varme vannet. Først kjennes det så kaldt ut at du tror du vil dø, men om du blir stående venner kroppen seg til temperaturen og kanskje kaster du hele deg uti til slutt. Men du skal ikke svømme i det kalle vannet hele tiden, du skal bare tåle det, og vite at du tåler det. Også er det godt med en varm dusj, varm kakao, et ullpledd, godt selskap og en god film på TVen etterpå.

Å tro at man ikke tåler enkelte følelser er som oftest et bedrag. Du kommer til å tåle det, og det er ikke så dumt, i og med at livet byr på så mye mer enn bare nytelse. Å velge å unngå vonde følelser til enhver tid, er som å være på en evig flukt. Det dummeste med denne flukten, er at du ikke løper fra noen som vil deg vondt. Du løper fra noen som vil fortelle deg hva du trenger for å få det bedre.

Til slutt vil jeg nevne to ting som har hjulpet meg veldig mye i jobben med å møte vanskelige følelser.

1. Jeg prøver å ha medfølelse med meg selv. Det er ikke det samme som at jeg synes synd på meg selv, men at jeg gir meg selv forståelse når jeg har det vondt. Ofte kan det være en trøst å tenke på at det er normalt å ha det vondt. Stort sett alle har det i perioder av livet. En ting som skjedde da jeg begynte med dette var at jeg også begynte å like meg selv bedre, ikke at jeg fikk større selvtillit, men rett og slett at jeg ble en person jeg satte pris på. Det har også gjort selvmedfølelsen til noe sterkere, for det å få støtte og forståelse fra en du respekterer og verdsetter er mer betydningsfullt enn om du får det fra noen du ikke har et godt forhold til.
2. Jeg prøver å være mer tilstede i nuet. Jeg prøver å være oppmerksom på det som skjer rundt meg her og nå. Her skal jeg imidlertid innrømme at jeg sliter mer enn med det jeg skrev om i punkt 1. Heldigvis kan jeg da bruke punkt 1 til å være forståelsesfull og vennlig overfor meg selv, når jeg ikke får det helt til. For meg blir terskelen da lavere for å fortsette å jobbe med punkt 2.

Du lever her og nå. Det er her opplevelsene og livet er. Samme hvor mye og hvor ofte du klandrer deg selv, så har du alltid mulighet til å være vennlig og forståelsesfull med deg selv. Om en dag består av 99% selvforakt og selvmedlidenhet, vil 1% forståelse og støtte fra deg selv være en liten oase i ørkenen. Og kanskje kan du fylle ørkenen med så mange oaser etter hvert, at det ikke blir så verst å bevege seg rundt i den. Og skulle du klare å fylle ørkenen med så mange forståelsesfulle oaser at den blir til en hage, så gi meg beskjed, for det lurer jeg veldig på hvordan vil være. Lykke til med jobben!