Mørke og lys, kulde og varme

Om livet og det som kalles psykisk helse (Lyd og bilder)

Gleder du deg til jul? Gruer du deg til jul? Nå nærmer det seg i hvert fall. Jeg lurer  på hvordan jula blir for meg i år. Jeg vet det ikke. Jeg vet bare at noe vil bli veldig annerledes enn det har vært før.

Mann, Vindu, Skyer, Drømmer, Utsikt, Drøm, Avslappet

Det jeg vil fortelle er tenkt å være en slags julefortelling, en samling juletanker eller en julekalender, men det kommer ikke til å handle bare om jul. Det kommer til å handle mye om hvordan det er for meg å ha det vondt eller vanskelig, og om hvordan jeg synes det er når jeg har det godt og trygt. Det skal handle om lys og mørke, og om varme og kulde. Det skal handle om det eksperter kaller «psykisk helse». Hvis du lurer på hva «psykisk helse» betyr, så er min forklaring at det betyr «hvordan du har det i livet». Hvis du har et liv hvor du for det meste føler deg trygg og har det bra, så har du trolig en god psykisk helse. Hvis du ofte føler deg utrygg, og det vanlige er at du er redd eller lei deg, så er kanskje den psykiske helsa di ikke så god. Det fine er imidlertid at dårlig psykisk helse kan bli til god psykisk helse, noen ganger bare ved at du hjelper deg selv, og noen ganger kan det være godt og viktig å få hjelp av andre. Det kan være familie eller venner, men også eksperter som psykologer eller sykepleiere. Akkurat som du kan få hjelp av en kirurg når du trenger en operasjon for å bli frisk, kan du få hjelp av psykologer hvis følelsene dine ofte er vanskelige eller vonde. Spesielt hvis det varer veldig lenge.

Modum Bad

I nesten hele sommer var jeg på et veldig fint sted , men inni meg var det ikke bare fint. Jeg var på et sted som heter Modum Bad. Det er et sykehus hvor man kan få hjelp hvis man er syk. Et sykehus hvor de hjalp meg med helsa mi, den psykiske helsa. Jeg har vært deprimert i noen år, også har jeg ikke klart å bli frisk. Det er litt vanskelig å forklare hva det vil si å være deprimert, men jeg kan forenkle det veldig og si at jeg har hatt det veldig tungt og veldig vanskelig, veldig ofte og ganske lenge. Også har jeg vært skuffet over og sint på meg selv veldig mye. Alt dette ble så vanskelig at jeg tenkte at jeg ikke klarte å bli frisk uten hjelp. Derfor ba jeg om hjelp, også var jeg så heldig at jeg fikk det. Jeg fikk hjelp av leger, psykologer, sykepleiere og pasienter. Og gjennom denne sommeren lærte jeg veldig mye. Jeg lærte mye om meg selv og helsa mi. Jeg lærte at det finnes mange måter å takle problemer på, også lærte jeg at det går an å forandre hvordan jeg tenker. Jeg hadde egentlig ønsket meg mest at jeg kunne forandre hvordan jeg føler, for det er det som har vært vanskeligst for meg. Men det lærte jeg ikke. Jeg lærte noe annet, som jeg synes var enda bedre. Jeg lærte at vonde følelser ikke er farlige. De går an å kjenne på og tåle, selv de følelsene jeg brukte å være veldig redd for. Det var innimellom veldig skummelt og vanskelig å trene på dette, og jeg er ikke sikker på at jeg hadde klart å trene uten hjelp. Også var det en ting til, noe som ble litt rart, men veldig godt for meg. Jeg ble kjent med et menneske på en helt ny måte. Et menneske jeg egentlig har kjent veldig godt hele livet. Jeg fikk bruke mye tid sammen med ham. Lytte til ham, og han lyttet til meg. Jeg begynte å like ham, like å høre på ham, respektere ham og ønske ham vel. Det var en jeg tidligere ikke alltid hadde vært så snill med. Jeg hadde kjeftet mye på ham og ofte gitt ham skylden for ting og bedt ham skamme seg. Jeg var sint på ham og noen ganger likte jeg ham ikke i det hele tatt. Men i sommer ble jeg glad i ham, det opplevdes nesten som jeg fikk en ny venn. Det høres sikkert veldig rart ut når jeg forteller at denne fyren var meg selv, men sånn var det faktisk. Jeg skal prøve å forklare litt bedre senere.

Jeg er en gammel mann på femti år. Inni meg er jeg riktignok ca. bare 20 år, innimellom bare 10 eller 5. Jeg kan være ganske barnslig. Noen ganger glemmer jeg meg bort og tenker at kroppen min er så ung også, men jeg har heldigvis et speil på badet som alltid er ærlig, og ledd og muskler som også sier i fra hvis jeg blir alt for ivrig. Men jeg er ikke bare en gammel mann, jeg er også en gammel pappa. Jeg har vært pappa i 23 år, og tobarnspappa i nesten 20. Mye godt og vakkert har hendt i livet mitt, men å være pappa har vært det største og beste av alt. Det har ikke alltid vært lett, for barn kan være ganske umulige, spesielt når de synes at pappaer er umulige selv. Da blir det diskusjoner, litt krangel, kjefting, til og med gråt og furting. Men disse tingene er bare små. Det som er stort er at når jeg tenker på barna mine fylles jeg av varme og glede, og av en stor, enorm og kanskje egoistisk stolthet. Det finnes tross alt ingen barn som er så flotte og fine som mine, noe jeg vet alle andre foreldre ville vært totalt ueninge i. For våre barn er våre øyenstener.

Photo by Jonathan Borba on Pexels.com

Julen sammen med barna mine er noe av det beste, varmeste og vakreste jeg opplever. 23 ganger har jeg opplevd det, og jeg skulle så gjerne ønske at jeg fikk oppleve det minst 23 ganger til, gjerne mange flere. Men i år blir julaften uten barna mine. De er voksne, og skal feire jul på sin måte. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke synes bittelitt synd på meg selv, og at selvmedlidenheten banker litt på hjertedøra. Jeg tror ikke jeg ville vært en god far om jeg ikke kjente et snev av slikt. Men vet du hva? Jeg synes egentlig ikke mye synd på meg selv. Det er mange som feirer jul uten sine barn, og denne julen er jeg en av dem. Det er faktisk veldig vanlig å feire jul uten barn. Mange har ikke barn, og mange feirer ikke sammen med barna de har. Foreldrene mine for eksempel. De har feiret jul uten meg i mange år. Slik er det. Men jeg skal innrømme en ting. Jeg gruer meg litt til jul. Jeg gruer meg litt til noen av følelsene jeg tror vil komme på julafdten, når jeg tenker på barna mine. Savn, sorg, tristhet, fortvilelse, kanskje til og med litt sinne. Jeg vil så mye heller kjenne glede, fred, ro, varme, harmoni og alt det andre som synges i julesangene. Men så tror jeg at jeg har oppdaget noe, skjønt noe nytt liksom. Noe som gjør at jeg gleder meg til julen. – Men skrev du ikke akkurat at du gruet deg til julen? tenker du kanskje. Jo, jeg gjorde det, og jeg mente det også. For det er nettopp det jeg tror jeg har oppdaget, at det går an å grue seg og glede seg samtidig. Det er for eksempel godt å tenke på at de man elsker har det fint på julaften, selv om jeg akkurat i år ikke får være sammen med dem. Dessuten har jeg mange andre fine mennesker i livet mitt, familie og mange gode venner. De kan jeg treffe og møte i julen og kose meg masse sammen med. Dessuten kan det noen ganger være godt å være alene. Det er ikke sikkert at dette blir en vond jul, eller kanskje den blir litt vond, men jeg tror den blir god også. Jeg skal savne barna mine på julaften, men jeg skal treffe dem i romjula. Det blir både trist og trivelig. Og når det gjelder det triste, så er det ikke bare vondt, det er litt godt også. Det ville jo være rart om jeg ikke skulle savne barna mine på julaften liksom. Og å savne noen jeg vet jeg skal treffe igjen snart, er et ganske godt savn.

Har du noen gang tenkt at det er rart med følelser, hvordan en følelse kjennes deilig og behagelig, mens en annen oppleves vond og ekkel?

I går ettermiddag kjente jeg plutselig at jeg var veldig sulten. Det var ikke så rart, jeg hadde ikke spist siden frokost, og nå var klokka fire. Sult er en følelse som er ganske lett å forstå. Den forteller meg at jeg trenger mat og så spiser jeg og blir mett. Deretter blir sulten borte for en stund. Så har jeg tenkt, er det sånn med alle følelser, at de er en slags påminnelse om noe vi trenger, og at vi må gjøre noe for at de skal forsvinne? I hvert fall de følelsene som sakper ubehag? Kanskje det er slik at vonde følelser krever at vi gjør noe for å få dem til å forsvinne, mens de gode følelsene vil at vi skal holde på dem eller kjenne på dem ofte? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg liker gode følelser og at jeg ikke er så glad i de vonde. Men likevel tror jeg at de vonde følelsene kan være viktige. Det ville jo for eksempel ikke føltes riktig om jeg ikke hadde blitt lei meg og fortvilet da min beste venn døde i vinter, eller at det ikke hadde vært vondt å se at han kjente store smerter på grunn av kreften som vokste i ham den siste tiden han levde. Det ville vært veldig rart om jeg ikke hatet at jeg ikke kunne treffe min beste venn den siste tiden på grunn av smittevernregler. Dessuten er det noe rart med de gode følelsene også, det er akkurat som om jeg kan bli sliten av å ha det for godt for lenge, akkurat som det å ha det godt er noe som fungerer best når det kommer og går, så lenge pausene ikke blir for lange. Men når sant skal sies, så kan jeg tåle gode følelser ganske lenge av gangen. Forelskelse for eksempel, den klarer jeg lenge Det er som en styrkedrikk som også smaker helt fantastisk, og jeg tror jeg aldri kan få nok av den eller at den aldri kan gå tom. Men til slutt gjør den det, enten forsiktig, sånn at kjærligheten lever videre og slipper til små og store forelsker innimellom. Eller så stopper den, og jeg mister kjæresten min og får den vondeste følelsen av dem alle, kjærlighetssorg. Den er vond den, og den varer dessverre lenge, hvis kjærligheten har vært ekte vel og merke.

Julen er ei merkelig tid. En tid for følelser. En tid hvor mange opplever at følelsene blir ekstra sterke, både de gode og de vonde. Det er lett å tenke at julen gir gode følelser, og det gjør den også, men ikke bare gode, i hvert fall ikke for alle. For noen er julen faktisk mest vondt. Kanskje fordi de har mistet noen de elsket å feire jul sammen med, også kommer alle de gode juleminnene og lager sorg og savn i stedet for glede og kos. Kanskje noen er slemme med dem i jula, for eksempel etter at de har drukket mye alkohol. Også er det følelser som er litt mindre vonde, men som likevel ikke er gode. Kanskje noen føler at de ikke rekker å gjøre alt de skal, at de har for mye å gjøre, for mange å besøke eller kanskje du mangler penger til å kjøpe gaver og andre juleting.

Photo by Ketut Subiyanto on Pexels.com

Jeg forbinder julen med lys og varme, men også mørke og kulde. Det er den mørkeste og kaldeste tida i året her jeg bor. Og noen ganger har jeg tenkt at det er nettopp her julens magi er gjemt. Den er ikke bare lys eller bare mørke. Den er ikke bare varme eller bare kulde. Den er lys i mørke, den er er varme i kulde. Jeg er glad i sola, men den kan bli litt voldsom, faktisk er den så voldsom at jeg ikke klarer å se rett på den og må finne solbriller eller skygge, og på sommeren kan den noen ganger gjøre at det blir altfor varmt. Forstå meg rett, jeg elsker sola, og lyset og varmen den gir, men noen ganger er den bare fryktelig mye lys og varme. Da er det ganske annerledes med månen, stjernene, små stearinlys, en gammel peis eller et flammende bål. Hvis du en sen kveld i desember trekker for gardinene og slår av alle lysene sånn at alt blir helt mørkt, er det ganske fantastisk å tenne en fyrstikk og sette den bort mot veken på et stearinlys. Flammen er liten og skjør, og kan drepes av et bare lite pust, men den kan lyse opp et rom sånn at du ser ansiktene rundt deg og det som er i rommet. Og lyset er så levende, det beveger seg og gjør at det som er i rommet ser ut som det danser. Det jeg elsker med månen, stjernene og levende flammer, små og store, er at de er lys sammen med mørke. De fortrenger det ikke, men de gjør det finere og lettere å være i det. Det er akkurat som peisflammen forteller meg at mørke ikke er farlig, at det er greit at det er der. Og den forteller meg at det kan være lys og varme i mørke og kulde. Den forteller meg at jeg kan tenne det for meg selv og jeg kan tenne det for andre. Andre kan til og med tenne det for meg

Kanskje kan vi gjøre mer enn å tenne lys for oss selv og andre i mørket. Kanskje kan vi være lys for oss selv og andre i mørket. Være lys sammen med mørket, eller kanskje sammen i mørket. Det er noe veldig godt ved den tanken kjenner jeg. Jeg tror jeg har et nytt julegaveønske. Jeg ønsker meg lys i mørket. Og hvis du skulle finne på at du vil være et lys for meg, så husk at jeg er litt kresen. Jeg er ikke så glad i ei voldsom sol. Jeg sier sikkert takk for det også. Men hvis du vil være lys for meg, så vil jeg aller helst ha et lite telys eller en koselig peisflamme. Hvis du synes det er litt snaut, kan du i verste fall få lov å by meg en fullmåne eller ei julestjerne. Så lenge det er lys jeg kan se inn i øynene. – Lys har ikke øyne, tenker du. Men jeg er ikke helt enig. Du vet den innerste delen av en flamme på et stearinlys eller noen vedkubber.Den delen som som er mørk og ikke lys. Den er egentlig lysets pupill tror jeg. For det som er med en liten flamme som lyser opp i mørket, det er ikke bare slik at jeg kan se på den. Det er akkurat som at den ser på meg også. Men hva med månen og stjernene da? Har de øyne? Nei, for de ER jo øyne. De finnes til og med noen ganger i øynene til mennesker. Alle har hørt om å ha stjerner i øynene, kanskje ikke måne i øynene da, men øyne som skinner er det vanlig å høre om. Og måneskinn er et av de vakreste skinnene. Jeg ønsker meg altså en liten, levende, lys og varm flamme. Evt. en måne og noen stjerner. Det kan du gi meg gjennom ord, men kanskje aller helst ved bare å se meg, være sammen med meg eller tenke på meg. Det trenger ikke være mye eller lenge, bare lenge nok til å skape et øyeblikk eller to, som med tiden kan bli et minne som kan plukkes fram i stunder som trenger minner.

Jeg lurer litt på hvorfor jeg synes det er godt med lys som også lar mørke få leve. Kanskje er det fordi at begge deler er en del av virkeligheten, noe ekte. Og selv om mørke ofte er et bilde på det som er vondt og vanskelig, så er det noe vakert, godt og fredelig ved det også. Sorg og tristhet kan på sitt merkelige vis noen ganger være fint å kjenne på. Spesielt hvis man kan kjenner på det sammen med andre. Sinne er ofte ubehagelig, men kan kjennes deilig å få ut. Å gråte kan oppleves vondt, men også befriende og forløsende.

Jeg er glad i eventyr, spesielt filmer som er eventyr. En av mine favorittfilmer, eller filmserier heter «Hobbiten». Og nå har jeg lyst til å dele en scne fra den siste filmen i den serien.

Photo by Juliana Stein on Pexels.com

Tauriel er en vakker alvekvinne, og en modig kriger. Hun kjemper i et slag hvor alver, dverger og mennesker trues av onde orker, troll og forferdelige monstre. Hun og resten av alvekrigerne kjemper sammen med en hær av dverger. Dette er litt spesielt, for alver og dverger hater egentlig hverandre. Det er slik, og det har lenge vært slik i den verden Tauriel lever. Men nå må hun sloss mot noe alver hater mye mer enn de hater dverger. Hun må sloss mot fæle orker og grusomme troll, for at ondskap ikke skal ta over hele verden. Og da må alver og dverger legge krangelen og hatet til side og stå sammen for å overleve. Men Tauriel har gått enda lenger. Hun har forelsket seg i en vakker og modig dverg, Kili. I det siste slaget sloss Tauriel mot en stor og mektig ork, som til slutt overmanner henne. Dvergen Kili ser hva som er i ferd med å skje, og kommer til unnsetning. Kili er nemlig også håpløst forelsket i Tauriel. Og en dverg som elsker en alv, gjør noe som er akkurat like ulovlig og uakseptabelt som når en alv elsker en dverg. Men kjærligheten mellom disse to har blitt for sterk. og nå kaster den lille modige dvergen seg over det enorme monsteret av en ork som er i ferd med å drepe hans elskede. Sammen kjemper de mot det mektige monsteret, og til slutt klarer de to å drepe orken, men i kampen har Kili fått et dødelig stikk av orkens sverd, og nå ligger han i Tauriels armer og trekker sine siste åndedrag. Til sist ånder han ut og dør. Tauriels fortvilelse er bunnløs. Hun gråter så lyden runger mellom fjellene. Da stiger kongen hennes frem. En konge som tidligere hadde forvist henne fra alvelandet fordi hun hadde forelsket seg i en dverg. Men når han ser Tauriels sorg og fortvilelse fylles han selv av sorg og anger. Også skjer det. Tauriel ser opp på sin konge og skriker med øynene oversvømt av tårer: «Hvis dette er kjærlighet, så vil jeg ikke ha det. Det gjør så vondt!» Så tar hun en pause før hun lukker øynene og spør: «Hvorfor gjør det så vondt?». Alvekongen ser på henne, før han med en stille og trøstende stemme sier: «Det gjør vondt fordi det var ekte».

Å miste noen gjør vondt, når kjærligheten er ekte. Å savne dem gjør vondt, når savnet er ekte. Likevel er det noe godt og vakkert ved det også. Kanskje tenker du annerledes, og jeg vil ikke prøve å oiverbevise deg om at du tenker feil. Jeg vil bare stille deg et todelt spørsmål. Hvordan ville det vært om du ikke savnet de du elsker når du mister dem? Hvordan ville det vært om de du elsker ikke skulle savne deg når du blir borte?

Den sjette februar i år måtte jeg si farvel til min beste venn. Det var en lørdag. Terje ble 49 år. Han var en fantastisk fyr. Han var en lytter, Han var påståelig, og dessverre hadde han alt for ofte rett når han var det. En av mine favorittaktiviteter i livet var å drikke kaffe sammen med Terje. Denne jula skal jeg tenke på ham ofte, spesielt når jeg drikker kaffe. Jeg skal nok gråte litt også, og smile mye. Jeg smiler ofte når jeg tenker på ham, og smilet kommer ofte sammen med en tåre eller flere. Det er noe helt spesielt når tårer og smil kommer sammen. Det er en fin følelse. Det betyr ikke at det ikke gjør vondt. Det betyr bare at jeg savner vennen min, og selv om tanken på at han ikke kommer tilbake er veldig vond og vanskelig å akseptere, så er det godt å tenke på alt det hyggelige vi gjorde sammen. Kaffekoppene, turene, latteren og de dype samtalene. Når jeg tenker på dem blir jeg varm inni meg. Dette skal jeg også kjenne på denne jula, og det blir fint. Jeg skal smile og gråte samtidig. Jeg skal nok gråte litt uten smil også, men også smile uten å gråte. Jeg skal savne vennen min, og være glad for at jeg er så glad i ham, og at det er grunnen til at savnet kjennes så voldsomt. Det er ekte. Også vet jeg at alle som var nær Terje skal kjenne på det samme som meg. Kona hans, døtrene, brødrene, mor, far, svigermor, svigerfar og alle som kjente og elsket Terje. Det er fint å dele sorg, og sørge sammen. Det er mye smerte med det også, og noen ganger ønsker jeg så sterkt å trøste de som savner han mest, ta bort smerten deres, men jeg vet at jeg ikke kan det. Ingen kan det når noe er ekte. Men jeg kan tenke på dem, gode tanker og ønske dem godt, og jeg kan si det til dem, og håpe at de finner mange fine og stunder i julen og året som kommer.

Photo by How Far From Home on Pexels.com

Det er skummelt å bli glad i mennesker. Det er skummelt fordi jeg kan miste dem. Kanskje de slutter å være glad i meg, kanskje de dør og blir borte. Det er faktisk slik at jeg skal miste dem en gang. Ingen lever evig, hverken jeg eller de jeg elsker. Hvis jeg skulle slippe å sørge og savne, måtte jeg samtidig slutte å elske og være glad i. Det har jeg ikke lyst til, derfor har jeg tenkt å fortsette å elske, fordi å elske og bli elsket er en fantastisk følelse, kanskje den beste av dem alle. Også får jeg bare akseptere og leve med at det gjør veldig vondt når noen jeg elsker blir borte. Det er egentlig et enkelt valg. Å velge å aldri elske er som å velge å aldri spise, fordi du ikke liker å rydde av bordet etter middag. Men likevel er det å elske skummelt for meg, og det skumleste av alt har faktisk vært å tørre å bli glad i meg selv. Men det har jeg begynt med, og denne julen har jeg bestemt meg for å prøve noe. Jeg skal prøve å kjenne på at jeg er glad for å leve, til og med når jeg er ensom og alene. Jeg skal nesten prøve å tenke at jeg ikke er alene, men heller at jeg er sammen med meg selv, og at det er et godt selskap. At jeg er min egen venn, en venn med vennlige, gode og interessante tanker. En venn som kan diskutere litt med meg selv, kanskje spille et dataspill, se en film eller lese ei bok. En jeg kan spille litt piano eller gitar med. I verste fall synge litt. Jeg kan lage god mat eller spise ute. Kankje kan jeg trene litt eller gå en tur. Og mellom alt dette selvvennskapelige, kan det hende at det blir tid og mulighet til å inkludere flere venner, til og med familie. Jeg vet jo for eksempel at selv om julaften kanskje blir litt trist og ensom i år, så skal jeg treffe barna mine i romjula, kanskje flere ganger. Det gleder jeg meg til.

Jeg skal altså prøve å tørre å være i mørket. Joda, jeg skal være i lyset også, og i lyset sammen med mørket. Men jeg vet at denne jula vil komme med stunder uten lys også, og uten varme. Og det har jeg tenkt å stå i. Jeg tror jeg kommer til å være litt redd noen ganger, fryse både utvendig og innvendig. Jeg kommer til å tenke at lyset og varmen er borte. Men jeg kommer ikke til å tenke at de er borte for alltid. Jeg vet at mørket ikke skal vare. Jeg vet at før eller siden kommer lys og varme igjen. For selv om følelsene mine er fryktelig uforutsigbare innimellom, og jeg ikke vet hvor sterke de blir eller hvor lenge de skal vare, så er det en ting som er sikkert, en ting som aldri har skjedd, at følelsen ikke går over. Følelser varer ikke evig. De blir borte, de kommer tilbake, de forandrer seg, fra godt til vondt og fra vondt til godt. Det er slik det er å leve. Også har jeg fått en annerledes måte å tenke på nå. Før tenkte jeg mest på at det beste måtte være at det var mest gode følelser og minst vonde. Nå tenker jeg at det heller får bli som det blir, men at de vonde følelsene går an å tåle. Og da er det jo ikke like farlig, selv om de varer en stund.

Jeg kan ikke bestemme hva jeg skal føle og når jeg skal føle det. Det går ikke an å bare si at nå skal jeg bli sint, eller nå skal jeg bli glad, også blir jeg det. Jeg har prøvd, men det går ikke. Det som går an derimot, er å lage eller oppsøke situasjoner som gir meg gode følelser, eller følelser jeg trenger å kjenne på. Å være sammen med noen jeg er glad i, og som jeg vet er glad i meg, er en av de tingene som virker best, når jeg vil ha det bra. men det kan også være å lytte til en fin sang, være i naturen eller bare slappe av på sofaen. Jeg kan gjøre mange ting som er gode for meg. Og en ting som er veldig fint å tenke på, er at det å gjøre noe fint for andre, er en slik ting.

Hvordan kan jeg vise noen at jeg setter pris på dem, at jeg synes de er betydningsfulle, at jeg synes det er fint at de finnes i verden? Det finnes mange spørsmål det er vanskelig å svare på, men ikke dette. Det er lett, ikke bare fordi jeg kjenner svaret. Jeg kjenner mange svar. Og akkurat som jeg laget ønskelister før jul da jeg var liten, kan jeg enkelt lage en lang liste over ting jeg kan gjøre for å vise andre at de er verdifulle, at de betyr noe. For det er nemlig slik: Du betyr noe. Det finnes mange som er glad for at du finnes i verden. Jeg er glad for at du finnes, jeg vil at du skal finnes. Kanskje tenker du at jeg ikke kjenner deg, eller bryr meg om deg. At det er noe jeg bare sier. Men det er ikke det. Det er noe jeg mener. Det høres sikkert rart ut, men jeg skal prøve å forklare. Hvis du hadde kommet til meg og sagt at du føler deg verdiløs, vet jeg at jeg hadde protestert, selv om jeg ikke kjenner deg. Jeg hadde til og med blitt lei meg. Hvis jeg hadde sett at noen trøstet deg og du ble glad, hadde jeg blitt glad. Jeg hadde fått en god følelse i meg hvis jeg så at du hadde det fint. Det betyr ikke at jeg kjenner deg, eller at jeg er en som kan stille opp for deg når du har det vanskelig. Jeg håper imidlertid at du har noen slike. Jeg ønsker det. Jeg håper at du kan være en slik for deg selv. For det fortjener du. Til og med mennesker jeg er sint på, mennesker som har såret meg tenker jeg fortjener det. Du fortjener gode og omsorgsfulle mennesker i livet ditt. Kanskje du til og med er en god og omsorgsfull venn for andre. Uansett fyller du en viktig plass i verden, ikke bare for de som kjenner deg og er glade i deg, men for meg og mange andre også. Jeg kunne aldri ønsket meg at du ikke var her. Du kan tro hva du vil, men jeg vil at du skal være her. Og hvis du snur det rundt, kunne du sagt til noen at du ønsket at de ikke var her. Hvis noen kom til deg og sa at livet ikke var verdt å leve og de ikke orket å leve, kunne du sagt til dem at de hadde rett, at det var gode tanker? Ville du blitt glad på deres vegne om de valgte å forlate verdenen vår. Det kunne aldri jeg, hverken til mennesker jeg kjenner eller til ukjente, og jeg føler meg ganske sikker på at du tenker på samme måte som meg. Hvis du og jeg ikke vil at andre skal tenke og tro så vonde og ødelggende tanker om seg selv, kan vi da tenke dem om oss selv? Er det ikke veldig sannsynlig at mange mennesker faktisk ønsker at vi skal finnes, at vi skal ha det bra? Jeg kan ikke kjenne alle, eller hjelpe alle, men jeg kan ønske at alle har det bra, også kan jeg kjenne og elske noen. De kan jeg vise at jeg er glad i, mye og ofte eller litt og sjelden. Og det er så mange ting jeg kan gjøre for å vise det. De fleste av dem er til og med enkle og gratis å gjennomføre. Her er litt fra «ønskelista» mi:

  • Jeg kan invitere eller besøke, og bruke tid sammen med noen
  • Jeg kan finne på noe sammen med dem
  • Jeg kan fortelle noen at jeg setter pris
  • Jeg kan fortelle dem om noe jeg har opplevd
  • Jeg kan si til noen hvorfor jeg setter pris på dem
  • Jeg kan betro meg til dem
  • Jeg trenger ikke si noe i det hele tatt, bare være sammen med dem
  • Jeg kan lytte til dem
  • Jeg kan være stille sammen med dem
  • Jeg kan gjøre dem en tjeneste, liten eller stor
  • Jeg kan be dem om hjelp, mye eller lite
  • Jeg kan si fine ting om dem til andre
  • Jeg kan gi dem en gave, liten eller stor
  • Jeg kan ringe
  • Jeg kan sende snap eller melding

Jeg kan være god mot noen
eller være noen til besvær
Jeg kan holde noen på avstand
Jeg kan la noen komme nær
Jeg kan vise noen at jeg tenker
det er viktig du er her
Jeg kan gjøre noe for noen
Jeg kan gjøre littJeg kan gjøre mye
Jeg kan gjøre noe
ofte
sjelden
eller bare en gang
Poenget er
at lista er lang

Sov mellom dagene
Lev livet fra morgen til kveld
Vær god mot de du møter
Men først må du huske:
Vær god mot deg selv

Photo by Rakicevic Nenad on Pexels.com

Noen ganger er jeg alene. Kanskje sitter jeg i stua mi, og alt er stille rundt meg. Eller stille blir det nesten aldri her jeg bor. Det brummer alltids en bil utenfor vinduet, eller så hører jeg stemmer som passerer og blir borte. Men det føles ofte stille når jeg er alene, og det er en merkelig stillhet, for den kan være både god og vond. Den er som ei kiste. Det som er viktig med ei kiste er hva som er oppi den. Er det noe spennende og verdifullt, eller er det bare gammelt skrot, eller kanskje noe helt annet? Stillheten inneholder også alltid noe, om ikke annet kan den inneholde tomhet, akkurat som kista. Men noen ganger inneholder den gode tanker og minner. Håp og tro på framtiden. Forventning om fantastiske ting som kommer. Andre ganger er den full av mørke, tristhet, redsel og bitterhet. Noen ganger er det bare rot. Men uansett hva som er i den, hvis det er min kiste eller min stillhet, så kan jeg åpne den, og finne ut hva som er oppi. Jeg kan sjekke om det er noe jeg trenger eller som bør kastes. Jeg kan ta opp en ting av gangen, kikke på den, kjenne igjen hva det er og kanskje bruke den til det den er til, eller bare legge den tilbake for å kunne finne den igjen når jeg trenger den. Eller kaste den hvis det er noe jeg ikke har bruk for lenger. Jeg tror jeg har funnet ut at stillheten er god å ha, uansett hva som er oppi den. Før var jeg ganske redd for den, spesielt hvis den inneholdt vonde og vanskelige ting, eller følelser om du vil. Nå er det litt annerledes. Jeg tror det kan være viktig, klokt og av og til godt å finne ut hvilke vonde og vanskelige følelser som rører seg i stillhetene mine. Jeg kan prøve å finne ut hva de er og hvorfor de er der. For eksempel hvis jeg finner ut at jeg er lei meg, så kanskje jeg kan bruke litt tid på å finne ut hvorfor. Noen ganger er det både lett og selvfølgelig, men ikke alltid. Da er det fint med stillhet, for å ha et sted hvor man kan finne ut av slikt, selv om det er vondt og vanskelig. Jeg har prøvd dett noen ganger nå, og har merket noe nytt. To nye ting egentlig. Det ene er at det ikke er farlig å kjenne på det som ikke er så godt. Det andre er at jo oftere jeg gjør det, jo lettere blir det å tåle. Det blir kanskje ikke borte eller kjempelett, men det blir kanskje så lett etter hevrt at for eksempel dager og søvn ikke ødelegges. Kanskje blir det så lett at det ikke blir vanskelig å være med venner og å glede seg over ting. For det er jo også noe ved denne kista eller stillheten. Den kan også brukes til å rote rundt i fantasiske og gledelige ting. Jeg kan tenke og kjenne på gleden over mennesker jeg er glad for å ha livet mitt. Jeg kan planlegge hyggelige ting jeg vil gjøre for dem eller sammen med dem. Også kan jeg i aleneheten og stillheten bare slappe av, kjenne på ro og fred, ta en liten blund. Det kan være helt fantastisk. Jeg kan gjøre masse hyggelig alene også. Det er ikke alltid i stillhet, men dog. jeg kan rusle meg en tur, kjøre meg en tur, lese, høre på lydbok eller podkast, spille, se på film. Å være alene, å rote i stillhet har blitt noe godt og viktig for meg. Kanskje har det alltid vært slik for deg, men altså ikke for meg. Det oppleves nytt og spennende, og rart å tenke siden jeg har levd så lenge uten å ha det slik. Jeg elsker fortsatt å være sammen med andre, og synes ikke at det å være stille og alene trenger å vare for lenge av gangen. Men slik er det jo når jeg er sammen med andre også. Det kan også bli for mye og for lenge.

Jeg undres over hvorfor det har blitt slik, at det er lettere, til og med godt å være alene. Kanskje finnes det mange svar på det som jeg aldri får, men jeg tror jeg i hvert fall har funnet et av de viktigste. jeg har begynt å være hyggeligere med meg selv, spesielt når jeg har det vanskelig. Det er akkurat som jeg har blitt min egen venn. Du vet, slik som jeg oppfører meg overfor venner jeg er glad i og ønsker å beholde, slik prøver jeg å oppføre meg overfor meg selv. For eksempel når jeg sier til meg selv at noe er vanskelig eller at jeg er sliten, så sier jeg at jeg forstår meg, at det er greit, i stedet for å si at jeg må skjerpe meg eller ta meg sammen, eller at jeg ikke har noen grunn til å føle det slik. Å møte en venn som ber meg om å skjerpe meg og ta meg sammen når jeg forteller ham at jeg er sliten og lei meg, er ikke noe hyggelig. Å få høre av en venn at jeg ikke har noen grunn til å ha det vondt er utrivelig og gjør det ofte enda verre. Slike venner er ikke gode venner. i hvert fall ikke hvis det er slik de oppfører seg ofte. Da vil jeg til slutt kutte dem ut. Hvis det er slik med venner, så gjelder vel det samme for meg. Hvis jeg kjefter på meg selv og sier at jeg må ta meg sammen fordi jeg ikke har grunn til å ha det vondt, da slutter jeg å like meg selv til slutt. Men det blir vanskelig å kutte meg selv ut, da jeg bor i min egen kropp. Derfor har jeg funnet ut at det er lurt å være hyggelig og forståelsesfull mot meg selv. Jeg har funnet ut at det kan være lurt å lytte til meg selv når jeg kjenner at noe ikke er godt eller at noe er problematisk. Og i stedet for å be meg selv om å skjerpe meg, så kan jeg prøve å finne ut av hvorfor ting er som de er, og la følelsene få lov å være der og gjøre det de skal. Jeg har på en måte blitt min egen venn, til og med min egne gode venn som jeg liker å være sammen med. Derfor har det nesten blitt slik at jeg ikke trenger mislike å være alene, fordi jeg liker å være sammen med meg selv. Jeg har funnet ut at jeg er en ganske flott og trivelig fyr, som kan hjelpe meg og bidra med mye. ganske underholdende og festlig er jeg også. Huimoren er litt tørr, men jeg liker egentlig det også, så det går greit.

Når noe er vanskelig er det godt å ha en god venn som kan støtte litt. Derfor er det en fantastisk tanke at jeg kan være min egen gode venn og støtte meg selv også. Da har jeg jo alltid støtte, da har jeg jo alltid en venn. jeg tror at hvis jeg skal bli modig nok og god til tørre å kjenne på og tåle det som gjør vondt, så må jeg være glad i meg og ønske meg vel. Derfor har jeg snudd litt rundt på et kjent og gammelt ordtak, for å minne meg på akkurat dette. Og med min versjon av det ordtaket ønsker jeg deg en velsignet julehøytid:

Photo by Andrea Piacquadio on Pexels.com

«Du skal elske deg selv, som du elsker din neste».

Én kommentar

Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s