I dag traff jeg en pensjonert tømrer. Han hadde brukt den siste tiden av sin yrkeskarriere til å videreføre kompetansen sin til mennesker i yrkesutdanning.
Han fortalte mye interessant fra tiden sin som lærer i videregående. Blant annet at det var vanlig å mislike gym sterkt. Dette fordi mange av elevene så på seg selv som klumsete og dårlige når det kom til gym-aktiviteter, og derfor ikke ønsket at andre skulle se dem mislykkes.
Tømreren skrøt imidlertid av gymlærerne, som gjorde alt de kunne for å få elevene til å møte opp. De sa blant annet at om elevene bare skiftet til gymtøy, møtte opp og kom og stod rett opp og ned uten å delta, så skulle de få bestått. Eller de kunne bare gå en tur, bare gjøre et eller annet.
Jeg sitter igjen med noen spørsmål etter denne samtalen. Hva er det med læreres og skolens «maniske» fokus på at det er så viktig å ta på seg gymtøy og å møte opp? Joda, jeg skjønner at det handler om både hygiene, tøy som er praktisk egnet også videre. Men det det kan da umulig være så viktig at det legitimerer at elevene føler seg mislykket og hater faget.
Kunne det ikke bare vært så enkelt som at mennesker som vil bli tømrere, kan få lov å utvikle sin fysiske og motoriske kompetanse, først og fremst med å trene på å bli tømrer. Hvis man har hatet gym i 10 år, og endelig tenkt at nå skal jeg få begynne med noe jeg ser mening i og interesserer meg for, så la dem da gjøre det. Slutt å tving dem til å mistrives med noe de opplever meningsløst. La dem bruke de 2 timene i uka til å snekre, lafte, konstruere og bygge. De kommer til å bli svette og slitne av det også. Forskjellen er bare at de blir tatt på alvor og slipper å føle seg mislykket.
Gym ble ikke til for at noen skulle få bestått eller ikke bestått. Det ble til for at kroppen vår trenger å være i aktivitet.
Refleksjoner 