Kartlegging og kontroll

Det er et stort fokus på kartlegging i skolen. Vi skal vite hva elevene har lært og hva de ikke har lært. Bakgrunnen for dette er selvfølgelig at det skal gi grunnlag for den videre undervisningen og læringen i skolen.

For hvordan skal læring bli meningsfull hvis ikke skolen har kontroll på hva som læres? Kontroll er nok viktig til en viss grad, men det kan også tenkes at kontrollen på hva som er lært og kartleggingen det krever, er viktigere for skolen enn for elevene.

Min erfaring med prøver og andre former for kartlegging, er at det ofte brukes som sluttvurdering, og ikke som grunnlag for videre jobbing og læring i skolen. dette på tross av at intensjonen er den motsatte. Bakgrunnen er gjerne at temaet som kartlegges var satt opp fra uke 4-6 i årsplanen, kartleggingen foregår i uke 6 (eller 7). Fra og med uke 7 er det et nytt tema i årsplanen, og da blir det ikke plass til temaet som nylig er kartlagt. Hvis man derimot setter av tid til å jobbe videre etter å ha sett hva elevene har prestert på en prøve, så er det helst «hullene» som skal tettes, altså det elevene ikke har fått til. Det de har fått til er jo allerede på plass. Jobben er gjort. Dette viser seg i mange tilfeller å være svært demotiverende for de som skal lære. Mange liker å jobbe med og videreutvikle noe de kan og forstår, fremfor å bli pålagt å trene på noe de ikke forstår. Unntaket er selvfølgelig hvis det er noe du absolutt vil lære deg. Men for ærlighetens skyld, så kan vel de fleste av oss innrømme at det vi ikke klarte på prøver i skolen, var noe vi var spesielt interesserte i å lære oss. I hvert fall i de fleste tilfeller, og kanskje enda mer «i hvert fall» når det gjelder de første årene på skolen.

Jeg tror elevene ville lært mye mer om de fikk lov til å bruke sine styrker i skolen. Ikke bare innenfor forskjellige fag, men generelt. Fag er tross alt hentet fra det generelle, og derfor vil det å drive med ting man kjenner igjen fra virkeligheten sin, og kanskje til og med liker å drive med, gi mye faglig kompetanse. Jeg tror summen av kompetanse og kunnskap etter 10 år ville vært mye større enn det skolen bidrar med i dag. Men kartleggingen ville nok blitt en utfordring for skolen. I hvert fall hvis den skulle fortsette på samme måte. Altså at alle kartlegges i det samme.

Hadde skolen tatt sitt eget planverk på alvor, og virkelig tatt hensyn til det enkelte menneskes forutsetninger, ville man ikke kunne lagd prøver og gjennomført kartlegging på den måten det gjøres med dagens skolepraksis. Da måtte kartleggingen blitt å finne hva som bor i den enkelte, og finne måter og ressurser for å la det utvikles og blomstre.

Ingen må prøve å fortelle meg at det er umulig å drive skole som leter etter, og dyrker styrker. Men de må gjerne fortelle meg at det ikke er mulig, om man ikke er villig til å endre praksis. Ingen må heller fortelle meg at dagens lovverk og planverk ikke åpner for en slik praksis. Da kan man for eksempel bare lese formålsparagrafen i Opplæringsloven, eller kapittel 1.4 i Overordnet del til læreplanverket. Kompetansemålene åpner også for mye kreativ jobbing. Men det hele stoppes opp når lærebøker, kartlegginger og prøver kommer på banen. De som lager disse eller lar dem være førende i sin praksis i arbeid med unge mennesker, synder både mot menneskene, samfunnet, læreplaner og opplæringslov.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s